Ikke redd!

Jeg får ikke fred til å la saken ligge, men kjenner engasjementet vokse og kreativiteten blomstre i jakten på løsninger som kan hjelpe de undertrykte.

Utfordringen er tydeligvis stor, da det i svaret fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite fremkommer at grunnlovens bestemmelse ikke egner seg for domstolsbehandling. Dessuten vet jeg ikke hvem som skulle vært anmeldt?

Det undrer meg at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite ikke innser at når paragrafen ikke egner seg for domstolsbehandling, er det et viktig argument for at de med sin funksjon tar saken på alvor. For meg virker det som om de anser den «juridiske oppmykningen» i forarbeidet til § 110 som et argument for at de selv kan henlegge saken, noe som neppe er i tråd med den rolle komiteen skal ha. Kanskje det er Stortingets Justis- og kontroll-komite som ikke gjør jobben sin, og som vil være rette motpart i en anmeldelse fra meg, slik at saken kan avgjøres hos domstolene?

Tanken om «sivil ulydighet» har ligget der. Hva om jeg bare ansetter en person uten skattekort, og tar det videre derifra? Men jeg har jo en jobb å skjøtte og en familie å ta ansvar for. Hva blir konsekvensene? Blir det ansett som sivil ulydighet? Jeg leser «Svartebok over norsk asylpolitikk«, og tenker at det jo ikke er jeg som er «sivilt ulydig», men sannsynligvis et samlet forvaltningsapparat. Likevel, frykten for konsekvensene er stor!

I dag forsvant frykten. Bare hør på denne fantastiske sangen!
Rune Larsen – David Og Goliat