HOVEDSAKEN
Dommen fra Oslo tingrett behandler ikke det mest sentrale juridiske grunnlovsspørsmålet som ble reist av forsvaret: Inneholder grunnlovens § 110 et forbud til landets myndigheter mot aktivt å hindre eller vanskeliggjøre retten til arbeid for arbeidsdyktige mennesker bosatt i Norge?
Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.
Innstillingen til stortinget, S nr. 220, 1954-11-05
I stedet for å behandle forbudet som den rettskilde det vitterlig er, skriver tingretten kort:
Arne Viste har anført at det må skilles mellom plikten til å skaffe arbeid og forbudet mot å
Dom 19-059563MED-OTIR/08, 2019-10-15
legge hindringer i veien for at de ureturnerbare selv skaffer seg arbeid.
Retten er ikke enig at dette skillet har noen betydning for saken. Som gjennomgangen
ovenfor viser, anses Grunnlovens § 110 som en programgramerklæring. Bestemmelsen gir
ikke enkeltpersoner en ubetinget rett til arbeid, og er ikke til hinder for at norske
myndigheter kan fastsette begrensinger for hvilke utledninger som kan ta arbeid og på
hvilke vilkår det kan skje.
Det er korrekt som dommen skriver at Arne Viste har anført det beskrevne. Det er også korrekt at Vistes personlige meninger og anførsler ikke er rettskilder som har betydning for saken.
Men hvordan kunne Oslo Tingrett unngå å observere at det er de samlede forarbeider som beskriver at det er et skille mellom plikten til å respektere menneskerettigheter og plikten til å oppfylle menneskerettighetene? Se oppsummeringen av forarbeidene.
LITT BAKGRUNN
Etter verdenserklæringen formulering om menneskerettigheter i 1948 «Enhver har rett til arbeid» (artikkel 23), oppsto det i internasjonal rett et behov for å konkretisere hva en slik menneskerettighet innebar for myndighetene.
Grunnmuren var myndighetsplikten til å respektere rettigheten, «the obligation to respect«
Oppå denne kom myndighetsplikten til å beskytte rettigheten, «the obligation to protect«
På toppen kom myndighetsplikten til å oppfylle rettigheten, «the obligation to fullfill«
Denne saken handler om myndighetsplikten til å respektere. Først beskyttet av næringsfriheten i grunnlovens § 101 (1814), deretter styrket i grunnlovens § 110 (1954). Alle forsøk på å late som saken handler om plikten til å oppfylle, eller omhandler programerklæringer eller andre sidespørsmål er oppkunstruert av jurister for å unngå å behandle selve kjernespørsmålet!
De sentrale formuleringene som uttrykker lovgivers forsøk på å formulere myndighetsplikten til å respektere er:
Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstædes nogen for Fremtiden.
Grunnloven § 101 (1814), grunnlaget for § 110 (1954) senere innlemmet og styrket i § 110 (2014).
Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.
Innstillingen til stortinget, S nr. 220, 1954-11-05
STRÅMANNSARGUMENTASJONEN
I stedet for å besvare kjernespørsmålet bruker dommen fra Oslo Tingrett mest plass på stråmannsargumentasjon som dels ble konstruert av politiet og dels ble konstruert av tingretten selv.
Mine synspunkt har vært entydige og konsistente fra dag 1:
1. Grunnlov og utlendingslov passer som hånd i hanske, uten motstrid.
2. GRL §110 gir ikke noen ubetinget rett til å bli tilvist arbeid.
3. GRL §110 innebærer en formålserklæring (… men også noe mer)
4. Jeg ønsker ikke fri innvandring til Norge.
5. Jeg mener ikke at «De ureturnerbare» er ensbetydende med «Alle som har avslag på asylsøknad uten å forlate landet». Jeg forutsetter i tillegg at politiet ikke kan tvangsreturnere dem, og at dette ikke skyldes at vedkommende gjemmer seg for politiet.
Anbefalingene om domsskriving innledes slik: Grunnloven pålegger oss å dømme. I dette må det ligge en plikt til å skrive dommer på en måte som gjør at innholdet blir forstått – først og fremst av dem som er parter i sakene. Domsskriving er altså en pedagogisk samfunnsoppgave.
Mitt framførte hovedargument er behandlet slik i dommen:
Arne Viste har anført at det må skilles mellom plikten til å skaffe arbeid og forbudet mot å legge hindringer i veien for at de ureturnerbare selv skaffer seg arbeid.
Retten er ikke enig at dette skillet har noen betydning for saken.
Det sentrale dokumentet for å forstå hva jeg viser til på denne nettsiden er dommen 15.10.2019. Åpne den i et eget vindu, og sammenstill med mine korte beskrivelser under.
Stråmannen «Motstrid»
Min konsistente argumentasjon gjennom alle år har vært at Grunnlovens §110 ikke er i motstrid med Utlendingslovens §55 og §108. Jeg mener at grunnlovens §110 gir ureturnerbare asylsøkere og andre arbeidsdyktige mennesker som er varig bosatt i Norge «nødvendig tillatelse etter loven», slik utlendingslovens §108 krever.
Dette understøttes av myndighetspraksis fram til 2011 da de fikk arbeide under de samme lovene. Også Faktisk.no påpeker dette: Innsikt: Har det blitt vanskeligere for «ureturnerbare» å få jobbe i Norge? · Faktisk.
Mitt faktiske synspunkt har vært konsistent og entydig formidlet siden min stevning av justisdepartementet 25.03.2014. Jeg henviste til forvaltningens praksisendring, og ikke noen lovendring:
«I januar 2009 endret myndighetene sin praksis med den hensikt at en rekke mennesker som lever i Norge ikke lengre skulle gis mulighet til lovlig arbeide. Etiopiere og eritreere er eksempler på grupper hvor mange har bodd i Norge i 8 år eller mer, og en del av dem hadde lovlig arbeide frem til de i 2009 ble fratatt muligheten til arbeide.». (Det har i ettertid vist seg at det var januar 2011, ikke januar 2009.)
Stråmannen «Rett til å bli tilvist arbeide»
Jeg har aldri hevdet at «Ethvert arbeidsdyktigt Menneske har Ret … til at arbeide». Jeg har heller ikke krevd av myndighetene at de tilviser arbeid til noen. Ei heller at grunnlovsbestemmelsen innebærer noen ubetinget rett til arbeid. Lovforslaget med slik ordlyd ble forkastet av Stortinget i 1952, og er derfor ikke norsk lov i dag.
Mitt faktiske synspunkt har vært konsistent og entydig formidlet siden min stevning av justisdepartementet 25.03.2014:
«Jeg vil for øvrig presisere at denne stevningen ikke gjelder å vurdere om myndighetenes innsats for å legge forholdene til rette har vært tilstrekkelig. Det er en vurdering som muligens tilhører Stortinget og ikke domstolene. Det primære i saken er derimot å få en avklaring på om myndighetenes innsats for å hindre mennesker muligheten til arbeide har vært lovlig.»
Stråmannen «Formålserklæring»
Min konsistente argumentasjon gjennom alle år har vært at Grunnlovens §110 inneholder (og derfor også er) en programerklæring / formålserklæring. Men min argumentasjon har vært at paragrafens betydning som slik erklæring ikke er i motstrid med at den også har et annet innhold, nemlig et forbud mot å hindre mennesker i å arbeide.
Mitt faktiske synspunkt har vært konsistent og entydig formidlet siden min stevning av justisdepartementet 25.03.2014:
«Jeg vil for øvrig presisere at denne stevningen ikke gjelder å vurdere om myndighetenes innsats for å legge forholdene til rette har vært tilstrekkelig. Det er en vurdering som muligens tilhører Stortinget og ikke domstolene. Det primære i saken er derimot å få en avklaring på om myndighetenes innsats for å hindre mennesker muligheten til arbeide har vært lovlig.»
Dagens praksis er et utslag av aktiv handling fra myndighetene for å umuliggjøre lovlig arbeide for disse menneskene. Dette er tydelig i strid med ordlyden i innstillingen fra komiteen i 1954 ,Vedlegg B5: «Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg»
Stråmannen «Fri innvandring»
Det er fullt mulig å gi de ureturnerbare i Norge både tak over hodet, mat på bordet og rett til helsehjelp og arbeid, og samtidig ivareta de innvandringsregulerende hensyn. Et eksempel på konsekvensene av uredelig retorikk finner vi i historien om Yawar sin sultedød.
Yawar sin sultedød
Trondheim blir Somalias største by
Mitt faktiske synspunkt har vært konsistent og entydig formidlet siden min stevning av justisdepartementet 25.03.2014:
«Resultatet av endringen fra 2009 for asylsøkere med saken under behandling er evaluert i rapporten «Rett til arbeide», Kilde 2. Konklusjonen er: «Med tanke på den lave måloppnåelsen er det mye som tilsier at ordningen bør modifiseres, legitimeres på en annen måte, eller til og med avskaffes». Rapporten omfatter for øvrig ikke en vurdering av lovligheten av innskjerpingen, ei heller de ikke-returnerbare sin situasjon.»
Stråmannen «Alle»
Jeg mener ikke at alle ureturnerbare skal ha rett til arbeid. Før jeg ansetter i Plog AS har jeg benyttet kriterier som at de ikke skal gjemme seg for politiet. Videre at det har gått en tidsperiode (ca 2 år) fra det endelige asylavslaget til ansettelse, slik at politiet skal ha hatt en mulighet for tvangsretur dersom det er mulig. Dette forklarte jeg meg om også i politiavhør og i tingretten.
MINE SYNSPUNKT
En historisk gjennomgang av grunnlovsparagrafen gir jeg i denne videoen (40 minutt):
Og her er de samlede straffesaksdokumentene som tydeliggjør påtalemyndighetens og domstolenes stråmannsargumentasjon:
2019-10-19 Min vurdering av «hullet» i dommen
2019-10-30 Ankeerklæring til Oslo Tingrett
2019-11-13 Forsvarers støtteskriv til anke
2019-11-27 Politiets påtegning til anken og oversendelse til Borgarting
2019-12-16 Forsvarers støtteskriv til anke – tillegg 1
2020-02-05 Forsvarers støtteskriv til anke – tillegg 2
2020-02-12 Borgarting lagmannsrett forkaster anken
2020-02-25 Vistes ankeerklæring
2020-03-12 Forsvarers støtteskriv ved anke
2020-04-01 Statsadvokatens påtegning
2020-04-23 Spørsmål fra Høyesterett
2020-04-29 Svar til Høyesterett
2020-04-29 Vistes oppsummering av saken vedlagt til Høyesterett
2020-05-18 Høyesteretts kjennelse