GRL § 110 hovedmomenter

ER GRUNNLOVENS § 110 BARE EN PROGRAMERKLÆRING, ELLER OGSÅ NOE MER?
Påtalemyndigheten argumenterte under hovedforhandlingen i Oslo Tingrett med at § 110 bare er en programerklæring.
Jeg og min forsvarer hevdet at den vedtatte § 110 er en programerklæring, men også noe mer.
Tingrettens dom bygger på at § 110 bare er en programerklæring, uten å angi noen kilder som begrunner et slikt syn.

For å finne støtte for sine syn har påtalemyndighet og dommerne ved Oslo Tingrett forvekslet den grunnlovsbestemmelse som ble forkastet i 1952 med den grunnlovsbestemmelse som ble vedtatt i 1954. Dermed opplever jeg at jeg er blitt dømt etter lover som ikke er vedtatt, og ikke etter de lover som faktisk er vedtatt. Det utløser behov for grundigere avklaringer.

SAMMENSTILLING AV HOVEDPUNKTENE FRA LOVGIVERS SIDE
* det forslaget til § 110 som ble forkastet (1952)
* den § 110 som ble vedtatt (1954)
* den § 110 som ble fornyet (2014)

GRL § 110Forkastet i 1952
Se forarbeidene
Besluttet i 1954
Se forarbeidene
Besluttet i 2014
Se forarbeidene
LovtekstEthvert arbeidsdygtigt Menneske har Ret og Pligt til at arbeide for sit Udkomme.Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.
Hoved-
funksjon
… programerklæring… samfunnets bindende tilsagn til sine borgere
… et direktiv med adresse til statens myndigheter
… plikt til å tilrettelegge for at alle kan få seg en jobb
Dok16Ideen bak forslaget hadde bred oppslutning, men forslaget fikk likevel ikke det nødvendige grunnlovsmessige flertallet (71 mot 61 stemmer), fordi det etter mindretallets oppfatning ikke gikk tydelig nok frem at bestemmelsen bare var en programerklæring.… et direktiv med adresse til statens myndigheter om at de skal følge en politikk som til enhver tid tar sikte på og holder seg for øye at det enkelte samfunnsmedlem skal gis full adgang til gjennom sitt arbeid å skaffe seg underhold for seg og sine… må leses i lys av at statens myndigheter er forpliktet gjennom de internasjonale konvensjonene til å respektere, beskytte og oppfylle rettigheter knyttet til arbeid.
OrdlydInkonsistens mellom ordlyd og innhold/innstilling:
1. Ingen rett til å bli tilvist arbeid
2. Ingen plikt til å arbeide
Konsistens mellom ordlyd og innhold/innstillingKonsistens mellom ordlyd og innhold/innstilling
Hvem?Ethvert arbeidsdyktigt Menneske …
Menneskerettighet og ikke borgerrettighet!
… ethvert arbeidsdyktigt Menneske …
Menneskerettighet og ikke borgerrettighet!
… ethvert arbeidsdyktig menneske …
Menneskerettighet og ikke borgerrettighet!
Individ-
fokus?
Individfokus, ikke bare “høy sysselsetting og lav arbeidsledighet”Individfokus, ikke bare “høy sysselsetting og lav arbeidsledighet”Individfokus, ikke bare “høy sysselsetting og lav arbeidsledighet”
Myndighets-
plikten
Om staten ikke likefram kan lovfeste en rett til arbeid, vil det være god politikk at staten gir positivt uttrykk for at den regner det som en moralsk plikt for seg å sørge for at ikke noe samfunnsmedlem går uforskyldt arbeidsløs. Et velordnet samfunn må sette seg som mål at alle har et utkomme som gir dem et menneskeverdig eksistensgrunnlag, så de kan leve uten frykt for arbeidsløyse og nød.… de som velges til Stortinget eller får myndighet i staten blir forpliktet til å realisere Grunnlovens pålegg.… de som velges til Stortinget eller får myndighet i staten blir forpliktet til å realisere Grunnlovens pålegg.
Plikt-subjektet… staten …… de som velges til Stortinget eller får myndighet i staten … de som velges til Stortinget eller får myndighet i staten
Myndighets-
forbudet
urimelige og urettferdige inngrep i den enkeltes rettssfære ble rammet av de nevnte grunnlovsbud Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.
Domstols-
prøving
Strøm (komiteens ordfører):
Jeg – og flertallet i komiteen – er enig med forfatteren i at det ikke vil være mulig eller hensiktsmessig å lovfeste en juridisk rett for den enkelte arbeidsløse til å kreve seg tilvist arbeid av det offentlige og med adgang til å gjøre en slik rett gjeldende ved domstolene.

Justisdepartementet:
Allerede Fredrik Stang (1833) gjorde gjeldende den oppfatning at bare urimelige og urettferdige inngrep i den enkeltes rettssfære ble rammet av de nevnte grunnlovsbud. Og denne
lære er i de senere år tatt opp igjen og ytterligere underbygget av fremstående statsrettslærde (Standardteorien).
Påbudet:
de som velges til Stortinget eller får myndighet i staten blir forpliktet til å realisere Grunnlovens pålegg.

Forbudet:
Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.
Men domstolene vil føre kontroll med at myndighetene lojalt har gjort det som står i deres makt for å etablere adekvate, solide og ikke-diskriminerende ordninger som gjør at kjernen i rettighetene blir ivaretatt, og at de rettigheter det er tale om, ikke faller under det minimumsnivå som skal til for å oppfylle konvensjonens krav om ivaretakelse av frihet, likhet og menneskeverd.

DEN VIKTIGE FORSKJELLEN MELLOM DET SOM BLE FORKASTET OG DET SOM BLE VEDTATT
Grunnlovsforslaget fra 1948 ble forkastet i 1952 av flere grunner, deriblant:

  • Ordlyden i lovteksten var viktig. Forslagets ordlyd kunne misforstås til å inneholde en rett til å kreve seg tilvist arbeid. Dermed ble det forkastet. Stortinget var bevisste på at ordlyden måtte gjenspeile meningsinnholdet. På den måten sikret stortinget seg mot misforståelser av bestemmelsens innhold.
  • Tross ordlyden skulle innholdet i bestemmelsen “bare være en programerklæring”. Forslaget fikk ikke det nødvendige flertall fordi rene programerklæringer av slik art ikke hørte inn i grunnlovens juridisk forpliktende bestemmelser.

HVORDAN OMTALES DE FORELIGGENDE LOVFORSLAGENE I FORARBEIDENE?

Jeg har gjort en grundig gjennomgang, og gulmerket beskrivelsene i denne pdf-en, samt laget en oppsummering i dette Excel-arket. Forskjellen mellom det som ble forkastet og det som ble vedtatt er krystallklar:

Forslaget som ble avvist i 1952Forslaget som ble vedtatt i 1954
[ikke] en subjektiv rett til å kreve seg tildelt arbeid av staten
en moralsk plikt
mål
et sosialt kulturideal
en forfatningslikt for staten
[ikke] en juridisk rett … til å kreve seg tilvist arbeid …
krav om at det skal føres en økonomisk politikk som tar sikte på
sette i gang tiltak
må staten gjennom trygd gi … minsteinntekt
grupper som ikke bør eller kan arbeide
prinsippet
likestilles med andre demokratiske rettigheter
prinsippet
viktigste forutsetningen … er økonomisk politikk
prinsippet
avviker fra våre vanlige materiellrettslige lovregler for så vidt som den ikke umiddelbart stifter rett og plikt for det enkelte individ
allminnelig henstilling til statsmaktene
programerklæring
ønskemål for statsstyret
henstillinger eller formaninger til lovgiveren
tolkes i tidens ånd
mer elastiske tolkingsregler enn vanlige lovforskrifter
urimelige og urettferdige inngrep i den enkeltes rettssfære ble rammet av de nevnte grunnlovsbud
programerklæring
prinsipp
[ikke] en juridisk rett … til å kreve seg tilvist arbeid …
krav om at det skal føres en økonomisk politikk som ta sikte på …
avviker fra våre vanlige materiellrettslige lovregler for så vidt som den ikke umiddelbart stifter rett og plikt for det enkelte individ
programerklæring
ikke stifter rett og plikt for det enkelte individ
moralsk forpliktelse til å føre en økonomisk og sosial politikk som tar sikte på
pålegger staten en moralsk forpliktelse
to-sidig moralsk forpliktelse
[ikke] uttrykk for at det var en programerklæring
[ikke] ikke en juridisk bindende rett (dobbel nektelse)
bestemmelse om rett og plikt
bestemmelser som for øvrig hører under dette avsnitt, inneholder virkelige rettsregler
en programerklæring
ikke stifter rett og plikt for det enkelte individ
en moralsk forpliktelse
[ikke] en programerklæring
[ikke] ikke en juridisk bindende rett og plikt (dobbel nektelse)
karakteren av en programerklæring
virkelige rettsregler som individene kan gjøre bruk av ved domstolene
et direktiv for statens myndigheter til å føre en slik politikk

utgangspunktet og grunnlaget [for politikken]

plikt til å gjøre hva de kan i så måte

samfunnets bindende tilsagn til sine borgere

Alle som … får myndighet i staten

blir forpliktet til å realisere

pålegg

en større realitet …. enn de mere generelle løfter politikerne avlegger i sine programmer

et dypere alvor enn de mere generelle løfter politikerne avlegger i sine programmer

Det kan ikke vedtas lover … som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen

Det kan ikke … treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen

pålegg

en hovedretningslinje for … politikk

Pålegget

prinsipperklæringer av den art som inneholdes

Forslaget som ble forkastet i 1952 var i sin hovedfunksjon ment å være en programerklæring. Selve ordet “programerklæring” benyttes 8 ganger i forarbeidene for å beskrive forslaget. Men det er tydelig at ordet ble brukt for å markere avstand til forslagets ordlyd “Ret og Pligt”. Ordet “programerklæring” ble brukt for å poengtere at man ikke kunne kreve seg tilvist arbeid med loven i hånd. Forarbeidene gir ikke støtte for synspunktet om at en funksjon som programerklæring utelukker andre funksjoner. Beste eksempel er nok forbudet mot “urimelige og urettferdige inngrep i den enkeltes rettssfære.” som ikke ble vurdert å være uforenlig med en slik programerklæring.

Ordet “programerklæring” brukes også andre steder i forarbeidene, men da som henvisning til erklæringene i fellesprogrammet eller de påfølgende partiprogrammer.

Forslaget som faktisk ble vedtatt i 1954 omtales ikke en eneste gang i forarbeidene med ordet “programerklæring”. Hovedfunksjonen var helt tydelig å være et direktiv, et pålegg, til statens myndigheter. Og pliktsubjektet var ikke bare stortinget og politikerne og partiene som arbeidet med politiske programmer, men inkluderte alle “de som får myndighet i staten”. Men både komiteens fraksjon som viste til at bestemmelsen inneholdt en “prinsipperklæring” og den påfølgende stortingsdebatten viser at bestemmelsen også har en slik politisk/programmessig funksjon. At bestemmelsen inneholder en slik funksjon har straffedømte Viste og påtalemyndigheten vært enige om fra dag 1.

I 2014 ble også næringsfriheten innlemmet i § 110, den hadde ligget i § 101 helt siden 1814. Den er aldri omtalt som noen “programerklæring”, verken før eller etter den ble innlemmet i § 110.

PÅTALEMYNDIGHETEN

Jeg forutsetter at påtalemyndigheten har gjort sine vurderinger av forarbeidene, og imøteser en begrunnelse dersom de fastholder sin argumentasjon fra Oslo Tingrett om at § 110 kun er en programerklæring, og at det derfor utelukker andre funksjoner.