Demokrati
Politiet svarer med at de kan ikke finne de 2 brev jeg purrer på. Jeg registrerer at heller ikke mitt tredje brev, purringen, ble besvart før den ble sendt rekommandert. Jeg tenker med skrekk på hvordan det ville være å stå for retten og bli møtt med påstander om at jeg hadde gjort ansettelsene i det skjulte, uten å informere politiet.
Ville retten da festet lit til min forklaring om at brevene var sendt, eller ville de stole mer på de dresskledde juristene med viktige jobber i Justisdepartementet?
Dette var en skikkelig utrivelig kalddusj fra den etat som vi vanligvis kaller «lovens lange arm». Det kan virke som om noen i forvaltningen har startet en sverte-kampanje mot meg, for på den måten å styrke sin egen sak. Takk Gud, for at jeg sendte den siste purringen rekommandert!
Det er også litt mistenkelig at Politiet ikke viser interesse for de forsvunne brevene, men «anser seg ferdig med korrespondanse med meg» uten videre, og helt uten interesse for hva innholdet i brevene kunne ha vært. Det at de ikke kjenner innholdet, forhindrer dem heller ikke i å besvare dem ved å «lukke fremtidig korrrespondanse». Helt uten en gang å vite hvem avsenderne var. Det var ikke bare mitt selskap, men også mine ansatte nr. 2 og nr. 3. Jeg tror fortsatt ikke disse avsenderne har fått svar på sin henvendelse. Jeg ringer inn til politiadvokat Christine Kleppa og sørger for at hun vet om de 4 ansettelsene i Plog AS. Samtalen blir tapet. De «forsvunne» brevene ettersender jeg med epost, slik at Politiet kan svare avsenderne av dem på en skikkelig måte.
Demokrati, åpenhet, trygghet, rettssikkerhet, omsorg for enkeltmennesker, maktfordeling.
Diktatur, hemmelighold, frykt, undertrykkelse, den sterkestes rett, manglende rettsvern.
I Norge har vi heldigvis et demokrati. Offentlighetslov. Forvaltningslov. Menneskerettigheter. Trygghet.
På tide med en liten purring til Politiet på våre tidligere ubesvarte brev.